«Studerer du her i byen eller? Jobber du?» Kanskje verdens mest vanlige spørsmål? Spørsmålet som er helt normalt og uskyldig, som du får servert både hos frisøren, på vors, og av gamle bekjente på gata. Det er lett å svare på om man studerer eller jobber. Men hva når man ikke gjør det?
Det er som ens verdi blir satt på grunnlag av hva man presterer på disse områdene. Når man ser frisk og rask ut, men ikke jobber eller studerer av grunner som ikke synes på utsiden, hva svarer man da? Skal man åpent og ærlig øse en stakkars full av sykdomsprat og fordervelse? For det første spør ikke folk flest fordi de ønsker heftig privat informasjon. For det andre er det viktig å huske at man heller ikke har noen opplysningsplikt. Du trenger ikke fortelle alt til alle, med mindre du har lyst.
Selv om fulltidsjobben man har enkelt beskrevet går ut går ut på å gi tilværelsen mening og verdi, når det som plager en er noe man ufrivillig har fått tildelt og ikke kan velge bort, og hverdagen går ut på å la dagene passere på best mulig måte. Når slike ting er fulltidsjobben din, hva svarer man da?
Det er mange som har det slik, og mange hater å få dette uskyldige spørsmålet. Jeg valgte å skrive om dette akkurat nå fordi det er skolestart – en like kjip tid hvert år for den som vil, men ikke kan. En del syns faktisk at spørsmålet er så vanskelig å få at de heller velger å ikke gå ut enn å risikere å møte nye mennesker.
Jeg har et par gode tips til dere som ikke hopper i taket av å bli spurt om hva man driver med:
1) Ha et standardsvar på lur, et du har planlagt på forhånd. For eksempel «Jeg har en pause fra jobb og skole akkurat nå jeg» *smil* «Hva driver du med da?»
2) Og der kom vi inn på tips nr to, nemlig å føre samtalen raskt over på den andre. Folk elsker å snakke om seg selv, så spør, still oppfølgingsspørsmål, og vær interessert. Interessen for hva du gjør på blir som regel raskt borte når noen får fortelle om seg selv.
Og til slutt – jobb med tankene dine. For det er tankene dine som sårer deg, ikke spørsmålet i seg selv. Hvordan du velger å forholde deg til situasjoner kan man i stor grad styre selv, men det krever øvelse på samme måte som fysisk trening. La et slikt enkelt spørsmål passere som vind i trærne. Svar ditt planlagte svar, og ikke legg mer i det, det er det nemlig ikke verdt. For DU er verdt mye selv om du på grunn av helsa di ikke kan jobbe eller studere. Du har mest sannsynlig ikke bedt om å være i den situasjonen du er i, og du bør heller ikke dømme deg selv for det.
Så la folk spørre i vei, og la det passere. Din fulltidsjobb er å ta best mulig vare på deg selv, og det er den viktigste jobben du noensinne vil ha ♥
Follow
Hater dette spørsmålet. Syns det er skikkelig grusomt å, i en alder av 30, ikke ha noen jobb pga sjukdommen. Man føler seg ikke så kul.. Men er som du sier, jobben er i å ta vare på seg selv! Den er det viktigste per nå! :)
Fant jo ut i dag at nå i disse tider starter de fleste på’an igjen med skole og jobb, mens for min del er det å starte på’an igjen med legebesøk etc. Ikke like givende føler jeg! MEN, har endelig, etter 3 år, fått innkallelse til ME-senteret da! :)
Lykke til på ME-senteret! Håper du får all den hjelp du har behov for, og føler deg godt tatt vare på :-)
Den siste setningen du skrev har jeg aldri tenkt over, men herregud så sant det er, og så glad jeg ble av å innse at det er nettopp det det er :D Hurra for dine kloke ord Silje!!
Så godt å høre du ble glad :-)
Tusen takk, dette innlegget trengte jeg akkurat nå <3
Kjempefint innlegg – fornuftige forslag og tanker du deler! :)
Merker dette er et vanskelig tema for selv om JEG har godtatt sykdommen min så har ikke de jeg møter på gata det. Jeg pleier bare smile og si at jeg ikke jobber, -vil de vite mer så spør de da, og hvis ikke så har de fått svar på det de lurte på. :)
Når man er trygg i seg selv på det området er det enklere å bli møtt med spørsmål også. Kjekt å høre Anette :-)
Glad for å lese et sånt innlegg:-)
Godt å høre Ingrid!
Åååh, ja flott innlegg!!! Et av argumentene mine for at jeg hater å gå til frisøren er nettopp det der. Ja hva jeg gjør?! JEG LEVER PÅ SAMBOS PENGER FORDI DEN BYEN ER UMULIG Å FÅ JOBB I DERFOR TAKK FOR DU SPØR. Det virker som bare uskyldig small talk men det blir jo som å spørre «hvordan går det?» – et spørsmål ingen egentlig liker å svare på.
Alle er mer enn jobben/skolen uansett, hvorfor kan vi ikke fokusere mer på det?? Folk bryr seg om så banale ting at det er helt utrolig.
Hihi, unnskyld meg nå humret jeg litt for meg selv. Syns jeg ser deg på frisøren når du får spørsmålet ;-D Og du har helt rett, alle er så mye mer enn hva man presterer på jobb/skole.
Så fint innlegg Silje! Sikkert mange som vil ha nytte av dette. Du har så rett i det du skriver her. Folk må leve det livet de kan og/eller vil ut i fra sine egne forutsetninger.
bra skrevet. er ikke noe glad i det spørsmålet av akkurat de grunnene du skriver om over – svarer man at man er syk blir det enten klein stillhet eller kjempemange oppfølgingsspørsmål hvor man til slutt ender med å måtte forklare og forklare, og til tider forsvare seg. så skal begynne å gjøre som du tipser om – flytte fokuset over på den andre personen!
Dette spørsmålet er ikke alltid like lett nei, om det er noen jeg kjenner som jeg ikke har sett på en stund kan jeg spøke med at jeg er «meldekortslave» :) Men som regel sier jeg bare «Ingenting». Det er ikke noe jeg er så veldig flau over (bare litt), og jeg har store planer om å komme meg i utdanning og få en skikkelig jobb :) Og du er så heldig som får være fostermor til slike søte små (og store) nurk <3
Du kommer deg garantert til både utdannelse og jobb :-) Må man ha tid før man setter i gang er det bedre å gjøre det enn å starte og måtte bryte av.
Guri Silje – du får det virkelig «ned på papir». Har hatt akkurat disse tankene og vært i denne situasjonen. Takk. og <3. og :*. Ha en fin mandag!
Veldig fint innlegg : ) Selv om jeg har klart å fullføre 1. år på vgs, så gikk det ikke så bra pga psykiske problemer og vanskelige ting som skjedde det året, så har jeg startet på nytt igjen. Folk spør «Hvorfor går du 1. året på nytt?» og jeg har egentlig ikke lyst til å svare de, for jeg mener det er personlig, så jeg har egentlig ingen anelse om hva jeg skal fortelle og synes hele situasjonen er veldig ubehagelig.
Derfor hjalp dette innlegget meg, for jeg har faktisk ikke tenkt over det : ) Tusen takk! Jeg synes du virker kjempeflink med den jobben du har!
Takk, og du er sikkert flink til din du også :-) Vi lærer nye ting hele tiden, og slik utvikler vi oss.
Kjempebra skrevet, Silje! :D
Stor klem <3
Åå, takk for dette innlegget, Silje! Jeg synes alltid det er vanskelig å vite hva jeg skal svare andre på nettopp dette. Sykdom er ikke noe man velger å ha, selv om det i mitt tilfelle er mange som tror det. Jeg vet det er veldig mange som sliter med dette. Eller, jeg kan tenke meg det. Så, tusen takk, søte deg <3
Klem til deg! <3
takk takk takk for at du skrev dette! som oftest blir jeg først stille når noen spør meg, fordi jeg ikke har anelse om hva jeg skal svare, og så tenker jeg desperat at nå må jeg si NOE snart, og når man er usikker og stressa kommer skjelden de beste svarene…. Så jeg begynner med; «nei, jeg jobber ikke…og går ikke på skole…det er bare at ting er litt vanskelig, så…da er jeg sykmeld. Men det går greit, jeg håper å kunne jobbe snart, men det er ikke så lett, for jeg har det ikke så lett. Også vet jegikkehelthvordanjegskalkommemegutavdetfordeterikkebarebarealtså!!!!!»
Jeg føler nesten at jeg må unnskylde meg og forklare hvorfor jeg ikke (i mange folks øyne) gjør en jobb hver dag. Og da begynner jeg forsiktig, men tuller meg inn i en lang forklaring og innser plutselig at ingen skjønner hva jeg snakker om, og det gjør nesten ikke jeg heller. Så smiler jeg, men så er jeg helt rød i ansiktet fordi jeg er så flau, og det eneste jeg tenker er Herregud.. jeg må vekk!
Så takk for at du skrev om dette Silje, nå føles det mye bedre:-)
Åå så godt å høre Hege! Stor klem :-)
Veldig viktig emne du tar opp her, Silje!
Jeg er selv uførepensjonist pga ryggskade og kjenner flere som er pensjonert av både fysiske og psykiske årsaker. Alle kjenner de til det du beskriver der.
Selv har jeg valgt å være fullstendig åpen og ærlig når folk spør. Jeg kan jammen ikke se jeg har noe å skamme meg over. Det som er det største problem, er at man ikke kan se på meg, at jeg har ryggsykdom, når man møter meg på gaten. Når jeg har fortalt folk at jeg er pensjonert pga ryggen, lar jeg dem selv velge om de vil spørre videre. De fleste velger å snakke om noe annet, for som du så riktig sier, så liker folk best å snakke om seg selv og mange har problemer med å skulle forholde seg til andres sykdom. Hva de tenker og føler bryr jeg meg lite om. Synes det er så utrolig at man skal vurderes for ens stilling/utdanningsgrad og ikke for hvem man er som menneske. Hadde vært kjekt dersom folk spurte, «Hvem er du? Fortell litt om deg selv» :)
Ja ikke sant, det siste du skrev der er noe å tenke på :-)
«…la det passere som vind i trærne.» Den skal jeg huske på!
Du er så flink Silje =)
Takk Ida ;-)
Det er sant… Og også spm.: «Hvordan har du det?!» Og når og hvis du velger å si noe, ja, da går de… For folk vil mange ganger egentlig ikke vite hvordan du har det. For det viktigste når alt kommer til alt er hvordan en selv har det. Og som de som har huller i CV’en: vanskelig på ett jobbintervju å forsvare hvorfor… Fint innlegg; spesielt det med tankene: jeg sitter og er dårlig i magen og kvalm pga. noe som skjedde i dag… :o( Huff…!!! Noen dager skulle man helst ha unvært… God bedring til deg…!!! :o)
Ja det er et spørsmål i samme båt det der, og også der (i møte med folk på gata ihvertfall) kan man ha et ferdig svar på lur hvis man føler det ukomfortabelt å skulle si hvordan ting er. God bedring til deg også, kanskje det hjelper å bruke et bilde jeg av og til bruker. Jeg ser for meg at jeg er en fugl som rister fjøra fri for vann. Eller en hund som rister seg. Altså at man rister det vanskelige mentalt av seg (kan sikkert gjøre det fysisk også, hihi).
Det der er altså det verste som fins. Et så enkelt spørsmål som er så vanskelig å svare på, for noen av oss. Jeg er så glad for å lese at det er flere i samme båt. :) Du e goillje go!
Vi er mange :-)
Beste jeg har lest på lenge. Takk<3<3<3<3
Veldig fint skrevet, Silje :-).. Selv både jobber og studerer jeg og har så mye på tapetet at jeg må begrense meg for å ikke snakke hull i hodet på de andre bare for å pløye gjennom alt, men jeg har stor forståelse for at folk med usynlige sykdommer kan synes det er veldig ubehagelig. Synd at det må være sånn, men jeg synes du har fine løsninger på problemet og at du formulerer så fint hvordan det kan oppleves.
Du skal være takknemlig for å ha fullt opp Hege, og du skal ihvertfall ikke få dårlig samvittighet! Nyt livet :-D
Fine ord Silje. Og takk for at du deler sånt med oss.
Jeg har nesten aldri noe tid til annet enn jobb og familie og skal nok innrømme at jeg er en av de som sikkert spør fordi jeg legger merke til at det ikke er noe 8-16 jobb.
Det er sikkert mange som tenker «hva bruker du tiden din på siden du ikke jobber?» uten at det er noe vondt eller sårt ment. Det går litt på autopilot.
Uansett, du virker som du har masse deilig iver og glede som du sprer gjennom bloggen din og gjennom de herlige kattebildene dine på IG. Koselig å følge med deg!
Jeg tror du kommer til å komme ut med en kokebok en gang jeg ;)
God mandagsklem!
melissa
Ja det spørsmålet kommer ofte. Og ikke minst, når folk sukker og bærer seg over 3 uker sykmelding feks, at de holder på å bli GAL av å ikke være ute blandt folk osv, også sitter man der da og har vært sykmeldt i 5 år. Hehe. Men vi er mer tilpasningsdyktige enn man kanskje selv tror, så hadde de vært nødt å være sykmeldt lenge så hadde de klart seg de også. Og takk for fine ord :-D Stor klem tilbake, du er en solstråle!
Du har så rett. Det er forståelig at slike spørsmål kan være ubehagelig. Men i bunn og grunn er det tankene en har om seg selv som er viktigst..<3 heldigvis har det blitt mer aksept for sykdommer/diagnoser som ikke vises utenpå, muligens fordi vi alle sammen har opplevd at livet ikke er like enkelt bestandig.. :)
Kloke ord Silje!
Hey, det var jo faktisk ganske smart! Selv er jeg ikke syk, men jeg syns fortsatt det er ubehagelig når folk spør og graver. Først og fremst fordi jeg syns det er litt falskt, om du skjønner hva jeg mener? Jeg klarer ikke å takle klisjè-samtaler, det syns jeg rett og slett er teit! Men på en annen side, da har man HVERTFALL ingenting å snakke om!
Hehe, smalltalk kan være litt kleint og teit av og til, men det kan være ok også.
Jeg har en spennende og krevende fulltidsjobb, og kjenner (heldigvis) ikke så mye til hvordan det er å være langtidssykmeldt. Men jeg kjenner igjen spørsmålet og synes det er slitsomt å forklare for hundrede gang samme kveld hva jeg driver med (som ingen skjønner eller egentlig er interessert i likevel).
Så ofte svarer jeg slikt som «akkurat nå sitter jeg her og nyter maten og selskapet!» eller «vettu hva, nå er det helg, la oss snakke om noe annet enn jobb!». Eller så forteller jeg om småprosjekter jeg har som å komme gjennom alle Harry Potter-filmene eller mislykkede eksperimenter på kjøkkenet. Det er ofte noe folk lettere kan relatere seg til også, så slipper man overfladiske liksominteressante samtaler hele kvelden.
Det svar smart, å peile samtalen rett inn på nåtid eller dagligdagse tema, den skal jeg huske på!
Du er et fantastisk menneske, Silje :) Takk for at du er til! God klem fra meg :)
Det var snilt sagt, takk ;-)
Klokt og fint innlegg Silje! Kjent en del på dette selv, selv om jeg som regel både har studert eller vært i jobb eller i vanlig permisjon. Jeg føler meg alltid definert ut fra hva jeg har studert/ jobben min og ikke hvem jeg er. Arkitekt ja, sier folk. Så spennende da! Bla bla bla…. Prøver å pense samtalen over på andre interesser så fort som mulig.
Fantastisk innlegg, Silje, tenk så mange du inspirerer og hjelper med disse fine ordene dine her!:)
vet du. jeg smiler, og sier, som om jeg skulle beskrevet studiet eller arbeidet mitt, «jeg er sykmeldt, jeg.»
de fleste bytter da tema eller spør «å? hvordan syk er du da?» og så svarer jeg «jeg er sykmeldt for psykisk sykdom og er nettopp begynt i behandling.» og så gir jeg litt faen i hva de tenke, fortsetter bare å smile og spør om hva de driver med, eller svarer på hva enn for slags andre kommentarer/spørsmål de har («men… du virker jo helt normal/du SER jo ikke deprimert og syk ut!» er mine favoritter). de som ser ned på meg for noe jeg ikke kan noe for er pikkhuer (unnskyld meg) eller ignorante, og resten viser meg aldri noe annet enn respekt fordi jeg våger å si det, og de slutter gjerne ganske raskt å være redde for å tråkke på feil sted fordi jeg velger å snakke som om det er det mest naturlige i verden å være sykmeldt.
dette er selvfølgelig ikke beste metode for alle, og jeg prøver _ikke_ å si at dine forslag er dårlige, ikke på noe måte. jeg vil bare bidra med min egen erfaring.
nå er jo jeg vanvittig opptatt av åpenhet rundt psykisk sykdom, og kjører en sånn «be the change» greie, mer eller mindre. det burde ikke være flaut, og det burde ikke oppfattes av andre som det som best karakteriserer din person – det burde ikke ME heller. eller kreft. eller skader som krever fysioterapi.
vi to er sykmeldt av helt forskjellige grunner, men vi opplever mange lignende ting likevel. én ting vet jeg – noe av det vondeste som finnes er å ikke orke. og jeg vet én ting til, jeg kommer aldri noensinne igjen til å holde kjeft om det.
Kjempeflott å høre hvordan du gjør det, du er tøff :-) Mine råd er til de som ikke føler seg komfortable med å svare direkte, og som syns det er vanskelig å vite hva man skal svare når man egentlig ikke ønsker å dele det man strever med.
og det er veldig gode råd!
;-)
JAA, Hater når det skjer selv etter fem år!! Det plager meg ikke så mye lenger, men på dager jeg er sliten så er det veldig lite velkommen. Føler seg litt utenfor til tider ja. Takk for fint innlegg. Da minner du meg om at jeg ikke er alene her hjemme! hehe :) Fin jente du
DU er fin :-*
Hei, det var et godt innlegg du skrev. Jeg har også vært syk med utmattelse og smerter i 6 år (legen kaller det ME), og jeg kjenner også helt vanvittig på presset om å gjøre noe hver høst. Ofte har jeg begynt på utdannelser, men som jeg blir syk av 2-3 måneder etter. Jeg har 3 utdannelser på under et halvt år bak meg. Da har jeg presset meg så hardt, så lenge, at jeg blir skikkelig syk av det. Jeg har det fremdeles slik, en sånn vanvittig trang til å også være med i samfunnet, å føle meg normal, spesielt nå sent sommer/tidlig høst. Og når all familie rundt ønsker at jeg endelig skal begynne med noe, utdannelse, jobb, så er det lett å også ville gjøre andre fornøyd. Jeg og samboer har gjort det til en intern spøk, for hver august er det alltid det samme; jeg finner på noe nytt, som jeg bare blir sykere av… det går over i oktober :D
Det virker som du aksepterer deg selv og at du er syk, mens det er nettopp det jeg har strevd med i så mange år, denne konstante fornektelsen og dømmingen av meg selv. Men jeg har lett for å forstå og føle medfølelse for andre med ME, som deg:)
Oppgaven med å akseptere situasjonen sin er kun din egen, og jobben kan være knallhard. Jeg brukte mange år på det, og når jeg først knakk -min- kode for hvordan jeg skulle gå fram åpnet en ny verden seg. Det skal nevnes at det første halve året var så hardt at jeg ikke trodde det var mulig, og jeg begynte å miste trua på at det ville hjelpe å jobbe med seg selv og tankene sine. Så løsna det litt etter litt, og i snart 3 år har jeg utviklet meg jevnt og trutt, erfart, lært og vokst så mye som jeg aldri trodde var mulig. Situasjonen er den samme, men hvordan jeg velger å forholde meg til den er totalt forandret. Men min erfaring er at dette kommer ikke av seg selv. Jobben er min, og min alene. Med hjelp utenfra også såklart, det er viktig med veiledning fra folk du stoler på. Jeg kjenner deg jo ikke, men jeg er rimelig sikker på at også du har kraften i deg til å få det til. Her er et dikt jeg skrev i et svart hull med et lite håp i sikte i 2010 http://siljesreise.com/24-jun-2010/ og her http://siljesreise.com/if-you-do-the-things-you-need-to-do/ STor klem til deg :-)
Fine, fine ord Silje! Det jeg synes er viktigst i alt dette her er hvordan man velger å se på seg selv i situasjonen man er i. Velger man å definere seg ut ifra sykdommen og gi den statusen som fulltidsjobb så er det jo akkurat det den blir både for deg selv og andre. Da er for eksempel jeg en arbeidsledig, bipolar, bulimisk, suicidal kvinne som gjerne vil men ikke har ting på plass akkurat nå delvis fordi jeg er «syk». ELLER så kan jeg velge å være arbeidssøkende frilansjournalist med spennde prosjekter på gang som velger å bruke mye av tiden min på å ta vare på meg selv for å skape et godt grunnlag for framtiden slik at hverdagen min kan bli mindre utfordrende på de negative områdene senere i livet. Man trenger ikke å introdusere seg med Jeg er arbeidsledig eller sykemeld. Bruk heller fokus på å fortelle om de tingene du har i livet som gir deg positive opplevelser og fortell om dem. Og DET ER EN FULLTIDSJOBB Å TA VARE PÅ SEG SELV. Ingen ting å skamme seg over der. Bruk de positive ordene istede for de negative :)
Et utrolig viktig poeng Renate, takk for at du skrev om det! Hvilket fokus man har og hvordan man også definerer seg selv er SÅ viktig! Stor klem :-D
stort blåbærsmil til deg fra blå illle meg ;)
:-***
Det var utrolig fint gjort av deg å skrive dette innlegget. Jeg blir stadig møtt av dette spørsmålet, og sliter alltid med å svare. (For jeg SER jo frisk ut! Hvorfor skal da jeg ikke være i arbeidslivet?)
Jeg tror nok rådene dine vil bli tatt i bruk. Det med at folk elsker å snakke om seg selv er jo helt rett, så detr jeg begynne å benytte meg av :)
Takk for fin kommentar (og til alle andre fine kommentarer også!!:-))
Håper tipsene vil være til hjelp.
Veldig godt og ærlig sagt. Kjenner meg veldig igjen. Som du sier, folk elsker å snakke om seg selv, så hjelper å bare snu samtalen!;)
Jeppsipepsi ;-)
Kloke ord <3 Ønsker at jeg var like flink til å svare for meg og tenke slik :) I ca 12/13 har jeg vært plaget med lavt stoffskifte og har ikke hatt muligheten til å leve livet slik andre på min egen alder har gjort, og har vært arbeidsledig mesteparten av tiden. Så det endte opp med at jeg valgte å isolere meg fra omverden, så jeg skulle slippe spørsmål jeg ikke kunne svare på. Man føler seg fort som råttent daukjøtt når man verken jobber eller studerer :P Begynte på kurs tidligere, men det gikk gærnt av årsaker jeg ikke fikk svar på. Legene kunne ikke svare på hvorfor jeg var syk eller hadde det vondt. Det eneste jeg fikk som svar er "at det går over", det som er mitt problem at det kommer tilbake.. Det begynte virkelig å balle på seg etter at mamma gikk bort, Jeg funderte om det kunne være noe mer utenom lavt stoffskifte, men de blodprøvene jeg tok var negative. Men da jeg satt over søppelbøtta eller toalettet og brekte meg eller de dagene da jeg gikk i svima uten å forstå hvorfor, de dagene lurte jeg også om det kunne være ME eller noe annet, (jeg har lite peiling på sånt) men legene jeg har snakket med mener at ME ikke er en "ekte sykdom" ifølge dem er ME et slags samlingsbegrep på div diffuse plager som man ikke kan finne ut hva årsaken til disse plagene er. Ellers så viser blodprøvene at jeg har ingen mangler, så skjønner ennå ikke hva som feiler meg. Har tatt MR og EEG. Men ennå har jeg ikke fått noen klare svar. Begynner å bli gal, siden jeg merker selv at jeg er blitt verre, men jeg vet ikke hvorfor og hvor lenge dette vil vare. Huff, dette ble jo sinnsykt langt! Men til slutt vil jeg takke deg for at du er et fantastisk forbilde for oss og gir oss håp når andre ikke gidder eller kan bry seg :o)
Ikke gi opp sier jeg bare! Det tok MANGE år for min del å få svar også, på mange flere ting enn utmattelsen. Møter du folk som ikke tar deg på alvor MÅ du bytte lege. Ikke gidd å bruk energien din på noen som ikke tar deg seriøst. Er noe galt så er det det, det er du som kjenner din kropp. Og ME, ja det ER en sykdom. Tullfolk!! STor klem til deg.
Kjempebra innlegg!:) Kjenner meg så godt igjen. Pleier bare å si at jeg er sykemeldt jeg, og er rask med oppfølgingsspørsmål. Syns det fungerer ganske greit :) Men noen ganger møter en folk som liker å grave, og da er det bare å finne frem årene og ro seg unna :P
Hehe, ja hvis man ikke ønsker å dele sin historie er det greit å ro, mener jeg.
Dette var fint skrevet! Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg har hatt ME i to år, og i høst har jeg fått tillatelse fra Nav til å ta et enkeltfag på universitetet for å se i hvilken grad jeg tåler studiebelastning. Jeg håper og tror det blir bra. Hvis du hadde hatt alle muligheter i hele verden, hva ville du aller helt ha ønsket å utdanne deg som? :)
Så fint å høre, masse gode skoleønsker til deg! :-) Og spørsmålet ditt har jeg ikke svar på, jeg tror jeg er for realistisk til å klare å drømme meg en utdannelse ;-)
Utrolig godt skrevet! Skulle så gjerne ha lest det der tidligere, og gjerne delt med flere. Er nok mange som ikke kan fordra slike spørsmål, rett og slett fordi de ikke er helt forberedt på det.
Ikke sant. Det er greit å ha tenkt igjennom det på forhånd, så man er bedre rustet når spørsmålet kommer. Da blir det ikke ubehagelig :-)
Et utrolig viktig tema du skriver om her og et jeg kjenner meg veldig igjen i!
Per dags dato jobber jeg på Lush i Trondheim, men er ikke klar for å begynne på høyere utdanning enda siden jeg sliter en del med psyken. Men jeg trives utrolig godt i jobben min og har akseptert at det tar tid å jobbe seg opp og frem når det kommer til sitt eget hodet. Jeg holder beina godt planetet på jorda vet å tenke; Ok, jeg er 21 år, ikke 80. Jeg hele livet på meg til å begynne å studere og det er egentlig ingen hast. Selv om mange andre på din alder går skole akkurat nå, så er det ikke sikkert det er rett for deg. Vi er alle så forskjellige!:)
Den siste setningen din!<3
Du GJØR det ja?? Var du på jobb i går eller?? Jeg gikk forbi og tenkte at jøss, det lignet på Silje, men fikk ikke tid til å gå inn. Men tid Siljemor, det har vi masse av, og det er viktig å ta den tiden vi trenger for å føle oss trygge på å starte på noe nytt.
Jepp, har jobbet der i rundt to måneder nå og stortrives både med jobben og folkene!:)
Hehe, det var sikkert meg du så igår ja for jeg var på jobb. Du får stikke innom en dag du har bedre tid da vettu. Dessuten flytter jeg til Trondheim(Fjordgata, perfekt plassering.) 1.oktober så da kanskje vi ser mer til hverandre rundt om kring i byen:)
Å sier du det, så kjekt! Da kan vi møtes nå og da vetu.
Kjempefint innlegg til ettertanke! Som frisk vil jeg bare si at når man spør, så er det jo bare et hilsningsrituale, en måte å vise interesse på. Det ligger ikke noe ønske om å drite folk ut,,,Så, på samme måte som man rituelt spørrer, er det jo kjempelurt å komme med rituelt svar: for de fleste er det vel egentli, hvis man skal være helt ærlig, litt likegyldig hva andre driver med ;) Som Silje sier: folk elsker å snakke om seg selv.
Uff, jeg trenger litt trening i å svare på dette.
På dårlige dager, later jeg som jeg ikke ser folk,
feks i butikken fordi jeg ikke orker å snakke om vær og vind og hva man driver med.
Kommer jeg meg ikke unna, blir man stående der og prata svada.
«Nei, jeg jobber ikke for tiden, jeg har M.E». Noen blir veldig stille og da blir jeg litt bablete, selv om de ikke egentlig vil vite noe mer.
Skal begynne å si minst mulig og heller sende ballen videre. :-)
Ja det er lett å bable når man blir litt ubekvem. Øv på å svare sammen med noen du stoler på, eller øv alene. Veldig smart :-)
Hjerte på deg, Silje – hjerte på deg! Bare såå mye dette her: «Du har mest sannsynlig ikke bedt om å være i den situasjonen du er i, og du bør heller ikke dømme deg selv for det.» Kjente den i hjerteroten. For ens egen dom er ofte den verste…
Vi ser normalt så friske ut når vi faktisk den gang trør utenfor døra, så de spørsmålene kommer rett som det er. Begynner nå på mitt første komplette friår siden jeg ble syk (ME) for 7 år siden, og det er rart. For jeg har alltid hatt noe å si.. takk og pris for at folk er ufattelig glade i å snakke om seg selv.
Stor klem til deg :-)
utfordrende spørsmål, og vanskelige svar. jeg har ikke noe klart svar på hva jeg har sagt når jeg ikke har vært i stand til å jobbe, det kommer også på hvem jeg snakker med, og hvor god tid jeg har til å prate. Hvis det er folk jeg ikke kjenner så godt, så jeg har ikke lyst til at de skal vite mer enn de trenger, samtidig vil jeg ikke svare kort og gi inntrykk av å være avvisende, folk spør jo i beste mening. Spørsmålet om hva en driver med er jo en etablert frase og et knep for å få samtalen igang.
Det er jo nok lurt å vri samtalen inn mot den andre. Jeg har pleid å svar i en munter tone at jeg har vært sykemeldt i en lengre periode pga sykdom, men håper jeg etterhvert kan fortsette der jeg slapp, og at jeg har lyst til å studere…… Om den fremtidige jobben/studiet er en realitet er jo en annen sak, men en flytter fokuset fra nåtiden til fremtiden, og da har kanskje vedkommende glemt nåtidens «elendighet»
Ja å føre samtalen inn på framtidsplaner er fint!
Hei Silje. Jeg er frisør, og for small talkens skyld, spør jeg jo nesten alle kundene mine hva de driver med. Men jeg er sikker på at alle her i Norge (verden?) kjenner mer enn ett menneske som sliter med sykdom eller psykiske problemer. Jeg veit f.eks. om flere kjente/bekjente som har hatt svulst/kreft etc. Jeg synes det er trist at det fortsatt er vanskelig å snakke om, men med tiden vi lever i, er jeg overbevist om at dette vil bli lettere og mer, (hva kan jeg si uten å mene å tråkke på tær; akseptert?). Hvis man snakker om det, blir ting lettere, jeg håpere virkelig ikke at de som lider av noe, være seg synlig eller usynlig sykdom, legger bånd på seg fordi de er redde for å møte folk som spør. Ønsker dere alle lykke til videre, elsker bloggen din! Klem:)
Det var veldig, veldig fint skrevet, Silje. Du er fantastisk! :)
Takk Mari ;-)
På en måte trengte jeg å høre dette igjen. Det er godt å ikke være alene! Takk for at du delte <3
Du er absolutt ikke alene <3
Det er sant at det er en jobb det å ta vare på og tenke på seg selv. Hvis en ikke gjør det selv; ingen andre gjør det, og hvis en ikke gjør det selv, blir det ikke gjort. For ikke så lenge siden skjedde det noe med en person jeg kjenner, noe som også skjedde med meg for noen år siden. Og det fikk meg til å tenke; en wake-up-call; jeg må bli bedre og flinkere til å tenke på meg selv og helsa mi… Dvs.: bli flinkere til å si NEI! når jobben spør om jeg kan jobbe. Kutte ned til en fridag i uka. Si i fra når kroppen sier at den ikke har det så godt akkurat nå.
Monica M.
Ja det er utrolig viktig å ta vare på seg selv, og lytte til kroppens signaler.
Jeg kjenner meg igjen… hater spesielt å møte «voksne» mennesker som spør. Snakker jo finnmarking, så de fleste spør om hva jeg gjør i byen og om jeg studerer.. Svarer alltid «nei, ikke akkurat nå…» Så kommer «såå, hva driver du med nå? jobber du?».
Jeg er så heldig at jeg har en deltidsjobb nå, med mye frihet, så jeg får jobbe når jeg kan, så nå kan jeg si hva jeg driver med.. Det er en utrolig lettelse når spørsmålet kommer :)
Veldig sant det du skriver! Jeg selv klarte ikke å fullføre videregående da jeg slet veldig privat selv. Jeg prøvde og prøvde, men det gikk rett og slett ikke. Jeg lengta etter å få meg en jobb og flytte for meg selv. I jobb så mestrer jeg alt jeg ikke klarte på videregående. Jeg har så og si null fravær, utennom noen få sykedager, og jeg trives kjempe godt! Det er ikke helt det samme, men jeg har jo selv lyst til å studere en dag når jeg finner ut hvilke studie. Problemet er da å få fullført videregående slik at jeg får studiekompetanse. Det er ikke alltid like gøy når folk lurer på om jeg studerer og hvorfor ikke. Så når man ikke har mulighet til å jobbe eller studere så skjønner jeg at det må være vanskelig å hele tiden svare på slike spørsmål.
tusen takk får dette kloke og velskrevete innlegget! Du vet ikke hvor dypt det traff meg :)
Jeg har tenkt på dette lenge. Du har så rett, skolestart er faktisk en ganske vanskelig tid på året får oss som vil men ikke klarer det. Jeg har selv fått dette spørsmålet noen ganger på en nedlatende måte fra unge «jøss har du ikke kommet lengere?». Hva skal man da svare? «Nei, du skjønner først ble jeg utsatt får en voldshandling og lå en stund på sykehus». Det er noe jeg har delt med ytterst få. Hva som egentlig har skjedd med meg. Jeg unngår famillieselskaper pga dette og til og med en god del venner. Det blir bare får mye.
nå skrev jeg meg litt bort her:)
men tusen takk får et nydelig skrevet innlegg:)
Uff så trist å høre :-( Sender deg mine beste tanker og ønsker! Stor klem!
Takk for dette innlegget. <3 Dette er et spørsmål som jeg synes kan være veldig vanskelig å få, og som du sier, så handler dette om mine egne tanker og følelser. Følelsen av udugelighet og redselen for å bli oppfatta som lat eller å bli stengt ute er aldri langt unna når dette spørsmålet dukker opp. Jeg har prøvd å tenke ut et standardsvar, men har ikke funnet "mitt" svar enda som jeg er komfortabel med. Jeg må ha et svar som føles dønn ærlig uten å blottlegge meg for mye, og det svaret har jeg ikke funnet enda, så jeg blir like tatt på senga hver gang. Håper jeg finner standardsvaret mitt snart jeg også. :)
Det gjør du helt sikkert :-)
Nydelig innlegg. Flott skrevet og positivt at du tørr å ta opp temaet! :) Du er bra!
Duda ;-) Takk.