Ja nå er det lenge siden jeg har har skrevet noe om meg selv, og helt ærlig liker jeg best å ha det slik. Nå er det jo en grunn til at jeg blogger om den maten jeg gjør, og det er ikke fordi jeg syns det er så innmari kult å ha et kosthold hvor mange matvarer er utelukket. Det er krevende og innimellom slitsomt. Det enkleste hadde vært å kunne spise det man vil uten at det får konsekvenser som dårlig form og magetrøbbel. Men, det var nok også enkle valg som førte meg dit jeg var. Likevel får jeg innimellom gi f***-holdning til hele driten. Kan ikke gå ut og spise en gang! Er møkk lei av å lage all maten min selv! Etter litt furting roer det seg ned, og jeg går tilbake til kjøkkenet og trives med det. Livet mitt blir så godt å leve når jeg spiser riktig mat for min kropp. Men jeg savner enkelheten innimellom, det å kunne gå på butikken og velge hva som helst.

Men alt man gjør mye blir man vant til, og blir med tiden en vane og et mønster. Da blir det lettere å lage mye mat. Jeg lover! Litt smart planlegging som å koke ekstra mye quinoa, bake dobbel eller trippel oppskrift og fryse ned, lage ekstra mye pannekakerøre, og ekstra mye smoothie (så man plutselig oppdager glasset i kjøleskapet på ettermiddagen når blodsukkeret er på nedtur og du gjør deg klar for middagslaging). Ja, planlegging er lurt.

Stadig flere oppdager at HEY, hverdagen blir bedre hvis vi lytter til kroppene våre som skriker etter oppmerksomhet og sier fra at endring må skje. Så vegrer vi oss mot endringen da, for endring betyr…..endring, og det oppleves ofte overveldende. Kanskje til og med umulig. Men det går, på riktig tidspunkt, med vilje, og god hjelp. Sannsynligheten for at det er verdt det 110% er relativt stor.

I november og desember i fjor hadde jeg «spise gluten-prosjekt» i 6 uker. For å en gang for alle slå fast at gluten ikke er noe for meg måtte jeg trigge kroppen med å spise nettopp gluten. Leger tror nemlig på det å holde seg unna en matvare en periode, for deretter å introdusere den igjen for å se om det blir reaksjon. Så jeg valgte å prøve. På det tidspunktet hadde jeg holdt meg unna gluten i 2 1/2 år. Jeg var ikke i ekstase over å spille russisk rulett med helsa mi, men svarten heller, nå som vi sjekket alt annet valgte jeg å kaste meg ut i det. For du vet, håpet om å plutselig skulle oppdage noe som tidligere er oversett forsvinner aldri.

Reaksjonen uteble den første uken og jeg tenkte hva driver jeg med, tåler jeg det likevel?
Så vet du, da kom det. Uke for uke ble det verre, siste uken var et mareritt. Det startet med utmattelse 20 minutter etter å ha spist gluten, og spisingen måtte legges til rette slik at det ikke var flere planer resten av dagen. Sofaen var eneste alternativ, og det var som forventet. Deretter ble jeg stadig mer «vindfull», hvis du skjønner hva jeg mener, og det ble så ille at jeg hadde problemer med å være sammen med andre fordi romlingen og luften ble påtrengende plagsom. Så kom matsuget og følelsen av å aldri bli ferdig å spise. Spiste meg overmett, men var fremdeles sulten på mer. Skapene ble saumført og matmonsteret ble aldri fornøyd. Så ble jeg deprimert, hele tiden, dag og natt. Gamle symptomer kom kastet på meg og spiralen gikk hurtig ned.

Jeg hadde forventet en kranglete mage og utmattelse. Disse andre mentale symptomene slo meg rett ned. Det skremte meg veldig. Det var da jeg forsto alt jeg faktisk har jobbet meg ut av, og hvor mye maten har hatt å si for utviklingen. Jeg ble veldig stolt av meg selv og innsatsen min, og fikk bekreftelse på at alt har vært verdt det. Plutselig ble det gamle guffet nyttig, for det gav meg en åpenbaring og ny forståelse av hvorfor jeg i dag spiser og tenker som jeg gjør.

Tenk at maten vi er omringet av er så giftig for mange av oss.

Å lytte til det kroppen prøver å fortelle deg og ta ansvar for deg selv og situasjonen du er i, det er DIN oppgave, og din alene. Det høres skremmende ut. Men så «enkelt» er det. Bare du kan skape endringer i ditt liv. Den blomsten du velger å vanne er den som vokser seg stor (halvfullt/halvtomt glass)

Så kom gledens dag, glutenukene var over, halleluja! Og da satte abstinensene inn. Ja jeg tør kalle det abstinenser, for å være så besatt av gluten og bakevarer er ikke normalt. Jeg måtte gå dypt i meg selv og gjenta som et mantra at dette er symptomer, det går over. Rart å kjenne på.

Et par uker senere hadde de mest plagsomme symptomene både fysisk og mentalt forsvunnet. Suget etter glutenbrød hang derimot i godt over en måned.

Så slik er det, grunnen til at jeg velger bort gluten. Og det er verdt alt :-)

Del gjerne din egen erfaring i kommentarfeltet.

Follow